Det finnes åtte indianergrupper (stammer) i Costa Rica hvorav Cabécar er den største gruppen som utgjør nærmere 20 000 mennesker. Cabécar har lykkes med å bevare sin atskilthet og sin relative uavhengighet fra europeisk innflytelse helt frem til dette århundret.

Under kolonitiden erobret spanjolene store områder i Costa Rica, men den vanskelig tilgjengelige regnskogen med sine dype daler i dette området som i dag er Barbilla nasjonalpark lyktes de aldri å ta seg inn i. Spanjolene møtte dessuten stor motstand fra lokalbefolkningen som hele tiden gjorde sterkt opprør og til og med brant ned sine egne plantasjer for at de ikke skulle falle i spanjolenes hender. Cabécar utgjør derfor i dag det mest uberørte urbefolkningen i Costa Rica ettersom de til sammenligning med øvrige indianerstammer i landet har vært mest «spart» fra direkte kolonisering frem til de siste årene.

I motsetning til de fleste andre indianere i landet snakker de fortsatt sitt eget språk og lever i henhold til kulturelle livsmønstre som skiller dem ut fra landets øvrige befolkning. Cabécar bygger fortsatt sine egne naturbosteder og de lever i klaner som følger en matrilineær avstamning, noe som betyr at man regner seg som «slekt» kun med leddet på mors side. Dette er et slektskapssystem som ofte gir kvinnen en høyere status enn i patrilineære samfunn.

Takket være hjelp fra en rekke svenske organisasjoner – kirkelige, private og statlige – ble Barbilla fredet etter flere års kamp og tøffe forhandlinger med Costaricanske myndigheter. På 80- og 90-tallet var Barbilla bedre kjent under det svenske kampanjenavnet «Kyrkornas regnskog».

Ingemar Hedström (Marines far) hadde da sammen med noen venner startet en stiftelse (1990) og fikk i personlig oppgave av Costa Ricas miljøminister å presentere en nasjonalparkplan ettersom ministeren også mente at man burde frede Barbilla. Anna Lindh tok til skarpe ord i et brev til Costa Ricas myndigheter om å gjøre Barbilla til en nasjonalpark ettersom SIDA hadde bistått med finansiering av prosjektet. I løpet av noen få dager stemte da plutselig det costaricanske parlamentet for at Barbilla skulle bli nasjonalpark og dermed vernet som urskogen som dekket 12 000 hektar på den karibiske siden av Costa Rica. Ingemar fikk også den nasjonale Miljøprisen for hans innsats.

Barbilla er imidlertid ingen isolert urskog-øy, men er omgitt av indianerreservater og andre naturvernområder. Fortsatt vandrer flere jaguarer, pantre og pumaer omkring i området og det er et godt tegn på at naturen er urørt.